Dette innlegget var på trykk i Aften fredag 3. oktober, og er skrevet av Hans Petter de Fine, BU-representant fra Rødt i bydel St. Hanshaugen og Rune Aale-Hansen, BU-representant fra Høyre i bydel St. Hanshaugen.
Vi har svært forskjellig politisk ståsted og legger vekt på forskjellige ting. Likevel er vi kommet frem til samme konklusjon: Bydelsutvalgene i dag fungerer ikke og bør avvikles i sin nåværende form.
Før vi redegjør for våre ulike vurderinger, kan det være greit å avklare at vi mener bydelene bør bestå, men i form av lokale administrasjoner. Begrunnelsen for dette er at vi mener bydelssystemet bidrar til å gjøre kommunens tjenestetilbud lettere tilgjengelig for folk. Når man trenger barnehageplass, sykehjemsplass eller hjemmehjelp mener vi at dette best ivaretas så nært den enkelte bruker som mulig. Altså på bydelsnivå.
Så hvorfor ikke bydelsutvalg?
Et stykke på vei deler vi målet om at makta skal sitte så nær folket som mulig. Rødt ønsker mest mulig makt til folket, og vil at politiske beslutninger skal fattes så nær dem det angår som mulig. Høyre er tilhenger av demokratiet hvor folk velges til å gjøre en jobb på vegne av folket, men hvor borgerne selv får velge enkeltløsninger for spesifikke tjenester innenfor rammen av en offentlig “sørge for”-plikt.
I dag erfarer vi at bydelsutvalgene er en ordning hvor noe myndighet er delegert til bydelen, men uten at bydelen har mulighet til å påvirke inntekter og inntektsgrunnlag. Vi opplever derfor at bydelene ikke har reell makt, og makten sitter fjernt fra bydelens befolkning i rådhuset.
Etter at ansvaret for eierskap og drift av sykehjem ble sentralisert, er bydelen i større grad en tjenestekjøper fremfor en forvalter av politiske prioriteringer. For barnehager er det tilsvarende med hensyn til investeringer. Tanker om sentralisering av drift av barnehager aktualiserer debatten om bydelene som tjenestekjøpere fremfor politisk
beslutningstakere.
I økende grad fremstår bydelene som rene høringsinstanser. En rekke saker sendes til bydelene på høring fra statlig nivå, bystyret, byråd eller etater. Samtidig er det få områder hvor de samme instanser tør be bydelsutvalgene om å fatte vedtak. Dermed går mye tid til å mene noe som senere skal til faglig og i flere tilfeller politisk behandling i andre organer.
Det er viktig å lytte til folk. Enda viktigere er det i lokalpolitikken å fatte avgjørelser som er riktig for folk. Men å lytte uten å kunne handle, har vel egentlig lite med demokrati å gjøre. Vi ser gang på gang at saker bydelsutvalget er høringsinstans i, engasjerer lokalbefolkningen. Bydelsutvalgene lytter ofte til dette engasjementet, og fatter vedtak i tråd med befolkningens ønsker. Dessverre ser vi ofte at dette ikke blir tatt hensyn til når endelig vedtak skal fattes. Spørsmålet er om denne lyttefunksjonen kan ivaretas på en annen og bedre måte, for eksempel ved at Oslos fagetater åpner seg for direkte innspill og dialog med innbyggerne, eller av bystyret selv.
Direktevalg uten beslutninger
Tanken bak direktevalget til bydelsutvalget har vært å flytte mer demokrati nedover i systemet, samtidig som engasjement og valgdeltakelse øker. Det siste kommunevalget viste igjen at dette ikke slo til: Færre avga stemmer til bydelsutvalgene enn til bystyret.
Bydelsordningen har nå eksistert i mange år, og vært gjennom større og mindre reformer. Vi tror tiden er moden for en grundig gjennomgang av hele ordningen. Har vi fått et system vi er fornøyd med, hvor vi oppnår reelt lokaldemokrati?
Slik systemet har utviklet seg, opplever vi at bydelsutvalgene er blitt steder hvor vi i økende grad inviteres til å mene ting, men ikke får lov til å bestemme. Det blir litt meningsløst, sløsing av ressurser og er egentlig å holde velgerne for narr.
1 by eller 15 bydeler
Slik vi ser det, er det eneste reelle alternativet å utfordre bystyret på å avgi mer av sin myndighet til bydelsutvalgene. En slik utvidet delegasjon må imidlertid omfatte både oppgaver, inntekter og fastsette egne retningslinjer for tjenester og prioriteringer. Da blir situasjonen en helt annen.
Det betyr samtidig at man i større grad må akseptere at det vil oppstå lokale forskjeller: I skjenketider, i parkeringsløsninger, tilbud om hjemmehjelp osv.
Bydeler med utvidet ansvar uten mulighet til å påvirke inntektene vil bli 100% overføringsavhengige. Det stimulerer ikke til å ta ansvar. Derfor må en akseptere ulike politiske løsninger med hensyn til bydelens inntekter, for eksempel gjennom delegert myndighet til å skrive ut eiendomsskatt.
Vi tror innerst inne at bystyret ikke er villig til å åpne opp for en slik utvikling. Fortsatt er det vel slik for de fleste at Oslo er én kommune, og at vi som innbyggere skal være sikre på at vi får omtrent det samme tjenestetilbudet uansett hvor i byen vi bor. Dermed er vi ved dagens situasjon.
Hvem tar utfordringen?
Konklusjonen vår står ved lag, men vi vil komme med en utfordring. Vi ber bystyret om å ta en grundig gjennomgang av hele bydelssystemet, ikke bare revidere kriterier og bydelsgrenser.
Det bør innebære diskusjon om det er greit at bydelene utvikler seg i helt forskjellige retninger. Det bør også innebære diskusjon om å beholde lokale administrasjoner og forvaltning av bydelsbudsjetter, men avvikling av bydelsutvalgene.
Tar bystyret utfordringen?
Av: Rune Aale-Hansen (Høyre) og Hans Petter de Fine (Rødt), St Hanshaugen bydelsutvalg
