Rødt Oslo

New Public Management (NPM) er hva høyresida kaller “modernisering” av offentlig sektor ved hjelp av metoder fra privat næringsliv. Ideen de prøver å selge er at det offentlige vil bli mer effektivt ved hjelp av privatisering, internprissetting og oppsplitting. Bak framveksten av NPM ligger det en ideologi som sier at privatisering og nedtrapping av offentlig sektor er bra.

Privatisering

På det private markedet blir folk først og fremst sett på som forbrukere, og det samme skjer når kommunen tar i bruk modeller fra næringslivet. Da er ikke det viktigste lenger å kunne tilby folk et best mulig tilbud, men å tyne kostnadene ned til et minimum. For i motsetning til offentlig forvaltning, har det private næringsliv som regel bare ett mål, og det er å tjene penger.

“Stoppeklokke-omsorg”

Én måte å redusere kostnader på, er å pålegge ansatte å ikke gjøre noe annet enn nøyaktig det bestillingen krever. Det betyr at ei hjemmehjelp får tilmålt akkurat så lang tid som bestillerkontoret mener hun trenger og ikke meir, for en gang i måneden å gjøre reint hjemme hos Helga (85) som hadde slag for et par år sia. Viss Helga spør om hjelp til å skifte på senga, fordi hun har sovet dårlig og svetta ut lakenene, har hjemmehjelpa valget mellom å la henne sove i det skitne sengetøyet eller jobbe ubetalt overtid – og i tillegg komme for sent til neste bruker.

Lønnskostnader er et annet område private selskaper kan knipe inn på. I oktober i fjor gikk fleirtallet av bystyret (FrP, H, V og KrF) mot et forslag fra RV om at firmaer som utfører arbeid for Oslo kommune ikke skal kunne tilby sine ansatte lønns- og arbeidsvilkår som er dårligere enn norsk tariff for samme bransje. Private firmaer kutter også kostnader ved å ha dårligere pensjonsordninger enn kommunene.

Politikerrollen forvitrer

Å se på folk som forbrukere heller enn borgere med rettigheter, reduserer også kommunen fra å være et demokratisk organ med forpliktelser, til bare å være en kommersiell tjenesteprodusent. Markedsinteresser settes over politikk og administrasjon. Sammen med oppdelinga av kommunale etater reduserer dette politikerne fra ombudsmenn til noe som ligner mer og mer på eiere eller styremedlemmer i kommersielle bedrifter. Denne utviklinga passer godt med ideen mange av dem har om hvordan offentlig sektor bør drives – de vil heller sitte i styrerom og legge store planer, enn å måtte bry seg med hva folk faktisk trenger.

Kommunale foretak

I Oslo har blant annet sjukehjemsbygningene og annen kommunal eiendom blitt organisert i kommunale foretak, ei styringsform som gjør for eksempel Undervisningsbygg KF til et selskap i “konsernet” Oslo. Fleirtallet av partiene i Oslo (H, SV, FrP, V og KrF) meiner at det å organisere Oslo kommunes eiendommer som kommunale foretak var nødvendig for å “etablere en aktiv eiendomsforvaltning i kommunen på grunnlag av en helhetlig eiendomsstrategi”[1]. De later til å tru at det følger automatisk av å etterape det private næringsliv.

I virkeligheten har omorganiseringa ført til mer byråkrati, svekka folkevalgt styring og at flere deler av velferden kan privatiseres. Kommunerevisjonens granskingsrapport 16/2006 og den siste tidas avsløringer av grov økonomisk utroskap i Undervisningsbygg KF viser klare svakheter ved denne reformen.

Bestiller og utfører

Bestiller/utfører-modellen er en av metodene Oslo kommune har tatt til seg fra det private næringsliv. Ved å skille forvaltningsoppgaver (bestiller) og driftsoppgaver (utfører) har en etablert flere kvasimarkeder i “konsernet” Oslo, hvor bydelene bestiller og betaler for tjenester fra andre bydeler, og fra etatene og foretakene. Bydel Grünerløkka, for eksempel, selger sykehjemsplasser til andre bydeler (for å saldere budsjettet) og kjøper selv barnevernstiltak fra Barne- og familieetaten, som driver tiltakene. Formålet med å opprette slike kvasimarkeder er at det skal bidra til bedre produktivitet og kvalitet. I 2000 gjennomførte forskningsstiftelsen DeFacto ei evaluering av bestiller/utfører-modellen i Bergen[2], hvor den blei innført i 1991. Noe av hva DeFacto fant ut var at:

• Administrasjon og byråkrati øker fordi man bruker meir tid til å beskrive, definere krav, måle og rapportere.
• Utføreren kan lett komme til å føle ansvar bare for den delen de har ansvaret for, og det kan gå ut over helheten.
• Uforutsette hendelser kan bli vanskelige å håndtere, ettersom de ikke er nevnt i bestillinga.
• Bestilleren kan miste egen kompetanse, noe som kan gi avhengighet av konsulenter og eksterne leverandører.

DeFacto fant ikke at bestiller/utfører-modellen hadde medført noen effektivisering av ressursbruken, og at modellen dessuten kan føre til at ansvaret for helheten smuldrer bort.

Sporveien i biter

H/FrP-byrådet starta i 2003 en prosess for å dele tidligere Oslo Sporveier AS i mange selskaper som skal kjøpe og selge til hverandre. Påståtte fordeler med å skille drift og administrasjon er noe av begrunnelsen. I år har gamle Oslo Sporveier AS blitt omdøpt til Kollektivtransportproduksjon AS. Men de stopper ikke der. Et administrasjonsselskap for kollektivtrafikken i byen skal kjøpe kollektivtjenester av de andre selskapene. Tidligere var alle en del av Oslo Sporveier AS. Byråden Peter N. Myhre (FrP) har klokkertro på at denne store omorganiseringa vil gi Oslo-folk et bedre kollektivtilbud. Mer lønnsomt skal det også bli.

Men når man tenker seg litt om, må man jo lure på hvordan mer byråkrati og mer administrasjon vil gjøre kollektivtransporten i Oslo mer lønnsom. For ikke å snakke om at flere av selskapene etter oppsplittinga vil trenge mye av den samme kompetansen, slik at man i flere tilfeller må bygge opp dobbelt sett med kompetanse, eller leie inn nye folk med de rette kunnskapene.

Og på toppen av alt dette bevilga bystyret 100 millioner i egenkapital da administrasjonsselskapet blei vedtatt. Målt opp mot etterslepet på vedlikehold på 2.000 millioner kroner, er ikke skarve 100 millioner så mye, men det hadde da monna litt.

Når Oslo Sporveier AS er ferdig oppsplitta, ligger det til rette for neste etappe: Stykkevis salg til private investorer som da vil gjøre om kollektivtrafikken til profittstyrt virksomhet.

Stopp privatiseringa og nedtrappinga

Noen av politikerne som er pådrivere for “modernisering” og privatisering er nok klar over at de i første omgang lager mer unødvendig byråkrati. De vet nok at hjemmetjenestene blir dårligere tilpassa endringer i brukernes behov. Men de syns ikke det gjør noe. Deres overordna mål er at private bedrifter skal ta over og få anledning til å tjene penger på det som i dag utføres av kommunale virksomheter som ikke har noe profittbehov. For å nå dette målet, er det første steget å dele opp kommunale virksomheter og organisere dem som om de var kommersielle bedrifter. Deretter kan tjenestene legges ut på anbud.

Et annet resultat av bestiller/utfører-modellen er at en kan redusere tjenestene til et minimum som folk har rett på, og la brukerne kjøpe tilleggstjenester privat. På denne måten er det lett å få vist at private leverer høyere kvalitet enn det offentlige, og slik banes vei for enda mer privatisering.

RV vil stoppe dette, og foreslo derfor ved siste budsjettbehandling at “etats- og virksomhetsorganisering etter bestiller/utfører-modellen avvikles. Byrådet legger fram saker for bystyret om hvordan dette skal gjennomføres for hver etat/virksomhet”. RV foreslo samtidig å avvikle ordninga med såkalt internhusleie som kommunen betaler til seg selv. Forslagene ble forkastet mot 2 stemmer, men de vil bli fremmet på nytt.[3]

---

[1] Sak 69, byrådsak 66/06, Kultur- og utdanningskomiteen 13. september 2006: Evaluering av eiendomsreformen.
[2] En analyse og historisk gjennomgang av bestiller-leverandørmodellen anvendt i Bergen kommune, De Facto-notat, mai 2000.
[3] Byrådssak 392/05, bystyremøte 26. oktober 2005: Privat forslag fra Liv Gulbrandsen og Erling Folkvord (RV) om tillegg til kommunens anbudsregler.